Rita Karlsen, HRS
Debatten om det såkalte moralpolitiet som styrer og kontrollerer andres atferd i det offentlige rom, har mange likhetstrekk med debatten om tvangsekteskap. I tvangsekteskapsdebattens første fase het det at fenomenet hadde ingenting med islam å gjøre, deretter at omfanget var forsvinnende lite (”knapt en håndfull i året”). De som løftet problemet inn i offentligheten, ikke minst representert ved en person som Hege Storhaug, ble raskt prøvd stemplet som islamfiendtlig og nærmest useriøs. Like fullt mente ulike muslimske organiseringer at nettopp dem var de beste til å løse problemet, bare de fikk midler til å kunne prioritere det. Senere ble det (mer) ankerkjent at tvangsekteskapsproblematikken har sin forankring i islam og det kjente omfanget av tvangsekteskap har økt betydelig. Da ble det argumentert med at nettopp dette er et bevis på at integreringen fungerer; flere nekter å bli giftet bort mot sin vilje og flere tør å si fra.
Hvor mange tvangsgiftede sjeler som har, og som fortsatt vil, lide under manglende effektive tiltak vil fremtiden fortelle oss mer om. Dernest kan en bare fundere på hvor problematikken ville stått i dag, hvis de ansvarlige hadde reagert raskt og handlingsorientert da fenomenet ble kjent og omfanget var mer kontrollerbart.
Denne gangen er det moralpolitiet. For alle oss som kjenner den sosiale kontrollen som utøves i ulike miljøer, er det liten tvil om at mye av denne henter sin næring fra islam. Om det er bruk eller misbruk av islam, er selvsagt noe som kan settes under debatt. Men å hevde at det ikke har noe med islam å gjøre, er strutseatferd.
For alle som ønsker å stoppe moralpolitifenomenet, er første bud å finne kjernen til problemet slik at mest mulige treffsikre tiltak kan iverksettes. Ved å avvise islam, eller som inkluderingsminister Audun Lysbakken (SV) sier på Politisk Kvarter (NRK P2, 19.01.10); ”Ikke gjøre dette til et spørsmål om islam”, bidrar han til en skyggedebatt og til å forhindre at gode løsninger bringes til torgs. Det er intet mindre enn bortforklaringer når Lysbakken hevder at dette først og fremst er et ”generasjonsproblem”. Da kan jo Lysbakken forklare meg og alle andre som har eller har hatt barn på skoler i indre øst i Oslo; hvordan kan barn, født og oppvokst i Oslo, utvise en slik moralkontroll? Når en ung gutt, på skolen, blir slått ned fordi han spør om forhold knyttet til islam – er det et generasjonsproblem? Eller et ”bygdedyr”-fenomen, som Ap’s Hadia Tajik synes å tro? Og hva med når ansatte ved SFO prøver å få jentebarn, muslimer som ikke-muslimer, til å bruke hijab? Generasjonsproblematikk? Bygdedyret?
Hvis Lysbakken mener at ”generasjonsforklaringen” skal romme at ”nytt møter gammelt”, det vil si at nye verdier og tradisjoner kolliderer med gamle verdier og tradisjoner, må vi også sette fingeren på hvordan de ”gamle verdier og tradisjoner” får leve videre. Ved å la elever på skolene ha segregert undervisning? Ved å godta hijab og annen tildekning av jentebarn? Ser ikke Lysbakken og hans likesinnede at det er nettopp fenomener som dette som er med på å videreføre og gi næring til moralpolitiet? Lysbakken bør ta et steg tilbake og tenke over hva han mener med at dette er ”en uønsket sosial kontroll som vi aldri skal akseptere”.
Like interessant som at moralpolitiet ikke har noe med islam å gjøre, er det at nettopp muslimske talsmenn inviteres til å delta i debatten. Dertil hevder for eksempel Islams kultursenter at jentene som utsettes for denne kontrollen (de glemte å si at problemet er like gjeldende for gutter) er de som har retten på sin side, og Islams kultursenter skal være med å støtte disse jentene (Politisk Kvarter, op. cit). Hørt den før? Ikke ”vårt” problem, men vi har ”ekspertisen” til å løse det?